Minoritet og majoritet i Norge

Mennesker har flyttet rundt i verden til alle tider, og Norge har vært både et land folk flyttet fra og et land folk flytter til. Det store eksemplet på utvandring er flyttingen fra Europa til Amerika: i perioden 1820–1930 flyttet mer enn 30 millioner europeere dit. Fra Norge flyttet ca. 800 000 mennesker, et stort tall for et lite land.

De fleste innbyggerne, altså majoriteten av dem som bor i Norge, har norsk familiebakgrunn. Men mange innvandrere har kommet til landet de siste 60 årene. Noen er kommet som flyktninger, andre er kommet for å finne jobb, og de kommer både fra Europa og fra resten av verden.

En innvandrer er en person som er født i utlandet og bor i Norge. Barn som er født i Norge med foreldre fra utlandet, er ikke innvandrere, men de telles ofte sammen med dem. Derfor teller tallet begge gruppene: mer enn 1 million mennesker i Norge hører til en av dem (SSB, 2026). Det er langt fra halvparten av befolkningen.

Mange innvandrere er også norske statsborgere: en stor andel har søkt om og fått norsk statsborgerskap. De største innvandrergruppene kommer fra Polen, Ukraina, Litauen, Syria og Sverige (SSB, 1. januar 2026). HK-dir skriver rekkefølgen Polen, Litauen, Ukraina, Sverige og Syria; landene er de samme 5, men Ukraina er nå den nest største gruppen.

Alle kommuner i Norge har innvandrere. Byene har likevel flere innvandrere enn det landsbygda har.

Noen folkegrupper har bodd i Norge svært lenge. Grupper med flere hundre års tilknytning til landet kaller vi nasjonale minoriteter. HK-dir lister 6 grupper: samer, jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, romer og romanifolk/tatere.

Juridisk er bildet litt annerledes: etter Grunnloven § 108 er samene Norges urfolk, og regjeringen regner 5 nasjonale minoriteter uten samene. Forskjellen er at urfolk har en tilknytning til sine tradisjonelle landområder. På prøven regnes påstanden «Samer, kvener og jøder er nasjonale minoriteter i Norge» som riktig, så husk begge deler: samene er urfolk, og HK-dir teller dem med blant minoritetene.

I 1999 ratifiserte Norge en avtale om nasjonale minoriteters rettigheter. Å ratifisere betyr at staten godkjenner avtalen og lover å følge den. Staten lover altså å legge til rette for minoritetene. Personer som tilhører en nasjonal minoritet, skal kunne bevare og utvikle sin kultur: religion, språk, tradisjoner og kulturarv.

Majoriteten og minoritetene skal leve godt sammen i Norge; det er et politisk mål. Alle som bor her, skal oppleve fellesskap og tilhørighet til landet. Integreringspolitikken har 1 hovedmål. Innvandrerne og barna deres skal få bruke ressursene sine, på samme måte som alle andre. Bidraget deres til fellesskapet skal telle på lik linje med majoritetsbefolkningens bidrag.

Hvem gjør hva? Staten legger til rette, for eksempel med norskopplæring, og den enkelte lærer språket. Språket er en av nøklene: gode norskkunnskaper hos alle som bor i landet. Uten språket får du ikke brukt ressursene dine, verken i jobb eller i lokalsamfunnet.